Pasted

Kapittel l
 Bomstasjonen på Alnabru,
1. november 1999
 En grå fugl seilte inn i og ut igjen av Harrys synsfelt. Han trommet på
rattet. Langsom tid. Noen hadde snakket om langsom tid på TV i går.
Dette var langsom tid. Som tiden på julaften før julenissen kom. Eller
i den elektriske stolen før strømmen blir skrudd på.
 Han trommer hardere.
 De stod parkert på den åpne plassen bak billettbodene på bomsta-
sjonen. Ellen skrudde volumet på bilradioen opp ett hakk. Reporteren
snakket med høytid og andektighet i stemmen:
 «Flyet landet for femti minutter siden og nøyaktig klokken 6.38
satte presidenten sin fot på norsk jord. Han ble ønsket velkommen av
ordføreren for Ullensaker kommune. Det er en. fin høstdag her i Oslo,
en flott norsk ramme rundt dette toppmøtet. La oss igjen høre hva
presidenten sa da han snakket med pressekorpset for en halv time
siden.»
 Det var den tredje reprisen. Harry så igjen for seg det hoiende
pressekorpset som trengte på foran sperringene. Mennene i grå dresser
på andre siden av sperringene som bare halvhjertet prøvde å ikke se ut
som Secret Service-agenter, som løftet skuldrene og slapp dem ned
igjen, mens de scannet folkemengden, sjekket for tolvte gang at mot-
takeren satt ordentlig i øret, scannet folkemengden, rettet på sol-
brillene, scannet folkemengden, lot blikket hvile et par sekunder på
en fotograf med en litt for lang telelinse, scannet videre, sjekket for
trettende gang at mottageren satt skikkelig i øret. Noen ønsket vel-
kommen på engelsk, det ble stille og så skraper det i en mikrofon.
 «First [et me say I in delig/ned to be bere ...» sa presidenten for fjerde
gang på hest, bredt amerikansk.
 «Jeg leste at en kjent amerikansk psykolog mener at presidenten har
MPD,» sa Ellen.
 «MPD?»
 «Multippel personlighetsforstyrrelse. Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Psyko-
logen mente at den normale personligheten hans ikke ante at den an-
dre, sexdyret, hadde hatt sex med disse kvinnene. Og derfor kunne
heller ikke en riksrett dømme ham for å ha løyet under ed om det.»
 9